SUGA MITRAS NYE EKSPIREMENTERING I EGENLÆRING

Etter at jeg har sett Sugata Mitra på film, skulle jeg lage et refleksjonsnotat på bloggen der jeg skulle tenke igjennom hva jeg kan endre i min undervisning. Hvilke endringer kan jeg gjøre i mitt klasserom?

Filmen viser barn fra New Delhi, Sør Afrika og Italia som fikk selvinstruerende oppgaver hvor de skulle bruke web for å løse disse. Elevene og læreren snakket ikke samme språk, men elevene klarte å løse oppgavene likevel. Dette var en film om egenlæring blant elever. Forskeren Suga Mitra sa i filmen at barna kan forske og lære på egenhånd. Barna lærte det de ønsket å lære. Er de interessert, så skjer læring. De lærte ikke bare av læreren og på egenhånd, men gjennom samarbeid, diskusjon og erfaringsdeling på grupper, lærte de av hverandre.

Som lærer var det mye i denne filmen jeg kan ta med meg tilbake til eget klasserom. Det første jeg tenkte, er at jeg er alt for rask med å komme med svaret hvis elevene lurer på noe. Det er viktig at elevene selv får utforske og prøve å finne svaret selv. Her må jeg være flinkere å veilede de inn på rett spor. Hvor kan de lete? Hvilke nettsider kan de gå inn på?  Årsaken til at fasitsvaret kommer for fort, tror jeg er fordi jeg vil spare tid. Elevene har ikke tilgang til datamaskiner hele tiden, og når klassen er på datarommet er det om å gjøre å få gjort flest mulig oppgaver når en først er der. Her er det nok viktig å legge til rette slik at de får mer tid til å reflektere og lete etter svar på de oppgavene de får. De fleste elevene har smart-telefoner med internett-tilgang. Det er kanskje en ide å la de benytte disse i større grad for å løse oppgavene? Ved at elevene får forske mer rundt svarene sine og lete på internett, får de også en mer aktiv rolle i produksjon av egen kunnskap.

Når elevene skal samarbeide, deler jeg de ofte inn i par. Filmen viser at det skjer bedre læring når elevene er flere på ei gruppe. I egen lærerpraksis er jeg for dårlig til  å bruke større grupper, og har nok en fobi mot dette fordi det fort blir mye støy og at mange elever melder seg ut av arbeidet med oppgavene. Det er vel på tide å gi de en sjanse, og ikke minst meg selv, for å se om dette kanskje fungerer bedre rundt en datamaskin. Samarbeid og diskusjon gir læring, og det er også nyttig å kunne hente ideer fra andre grupper som en kan ta med seg i sin egen læring Her må jeg innrømme at jeg er alt for streng. Elevene får for det oftest beskjed om å holde seg til sin egen gruppe. Her må en kanskje snu på praksisen, og ikke tenke på det som negativt at de ser hverandres ideer. Det viktig at elevene kan dele kunnskap og erfaringer, og se på det de finner ut som «vårt» arbeid, i stedet for å se på det som «mitt». De lærer av å se hva andre har funnet ut.

Denne filmen gav meg mange ideer som jeg kan ta med meg inn i egen undervisning, men det krever at jeg slipper meg mer «løs», og ikke tenker på hva som kan gå galt. Ser at det er viktig å gi de en sjanse til å samarbeide mer og forske på egenhånd. Som filmen viste, kan dette gi en god læringseffekt.

Men spørsmålet blir vel som Arne Krokan har skrevet i artikkelen «Oppvekst i det digitale nettsamfunnet»:

Ett av spørsmålene er vel om vi tør å gjøre noe slikt i praksis, fordi dette også vil endre lærerens rolle i læreprosessen. Læreren blir ikke lenger den som sitter med «svaret» på oppgaven og den som stiller spørsmålet, men den som bidrar med kloke råd om samspill og arbeidsdeling i gruppa som skal løse oppgaven, med kompetanse i vurdering av ulike kilder og bruken av kildene i egne tekster og andre medieprodukter, og den som stiller krav til kvalitet på resultatet. Arne Krokan

Kilder:

Bilde: Suga Mitra

Arne Krokan, 2008: http://arnek.wordpress.com/oppvekst-i-det-digitale-nettsamfunnet/

Film:
Sugata Mitra: The child-driven education
(Sugata Mitras nye eksperimenter i egen læring)
http://www.ted.com/talks/sugata_mitra_the_child_driven_education.html